15. juni 2018

Påstand: Rasisme slik vi snakker om det i dag finnes ikke

Undertegnede vokste opp i multikulturelt Oslo. Og jeg så ikke farge eller religion i det hele tatt da jeg var barn. Det var bare venner med forskjellig utseende og familier. Jeg har vært på bursdager hos pakistanere, irakere, vietnamesere og sikkert noen til. Jeg har spilt fotball, boksen går (nå føler jeg med skikkelig gammel) og spist iskrem, uten at noen brydde seg om det var gutter, jenter, nordmenn eller utlendinger der vi satt på fotballbanen eller utenfor svømmehallen. Det viktigste var å ha det gøy og leke sammen.

Men så kom venstresiden inn og ødela alt sammen. De påstod nemlig at vi plutselig skulle behandle og oppføre oss annerledes avhengig av hvordan vi så ut. At vi skulle passe på hvilke ord vi brukte da det fantes noe som het “rasisme”. Jeg hadde aldri hørt om dette før og ikke hadde mine utenlandske venner det heller. Men nå var det plutselig blitt noe veldig viktig som lærerne og fritidslederne satte mye fokus på. Som snek seg inn i klasserommet.

De som ikke var hvite og norske var automatisk ofre. De skulle alltid unnskyldes og kunne bruke sin etniske bakgrunn og religion for å slippe unna hva nå enn det måtte være. Og selv om de i utgangspunktet ikke brydde seg eller ønsket å få et slikt privilegium, så ble det så hardt presset ned over hodene våre at de til slutt ga opp og ble med på spillet. En “vi og dem”-mentalitet la seg over Norge som et tykk tåke som ingen kunne se gjennom.

Plutselig begynte folk å bli redde for hva de skulle si eller hvordan de oppførte seg. Lærerne og de “voksne” slo hardt ned og var nærmest aggressive i sin håndtering av den nye hverdagen. De som er sorte og brune er ofre. De som er hvite er slemme og overgripere. Det kom frem i lærebøker, i undervisningen, i avisen, på TV og på gata.

Hvis det var slåsskamp og jeg slo en mørkhudet kamerat, så var det automatisk min skyld og rasistisk ble jeg fortalt. “Slo du Amir fordi han er mørkhudet?” Men det var ikke det. Jeg slo ham fordi han var en dust som hadde stjålet fotballkortene mine. (At vi var venner igjen samme ettermiddag og hadde glemt det som skjedde var en selvfølgelighet). Jeg så ikke hudfargen hans, men oppførselen hans. Men læreren min sa at jeg slo ham fordi han var mørkhudet. Og dette sådde et frø i hans sinn. Og mitt. Han kunne slippe unna nesten alt med den unnskyldningen. Og jeg fikk automatisk skylden.

Og litt etter litt ble vi alle hjernevasket til å tro på dette. At kameraten min som jeg hadde lekt med i hele barndommen plutselig var et offer og at jeg på grunn av min hudfarge skulle føle skyld og skam, som følge av historie og hendelser vi ikke engang visste eksisterte. Og litt etter litt skapte dette skiller og kløfter, det brøt opp vennskap og ødela den felles plassen vi alle møttes på som barn. En plass som var åpen for alle.

Nå stilte vi på ulike lag, med ulike bakgrunner. Ikke fordi disse eksisterte i virkeligheten, men fordi vi hadde blitt fortalt det av lærerne, fritidislederne og politikerne. “Vi og dem” eksisterer ble vi fortalt. Rasisme eksisterer sa de. Identitetspolitikk var blitt en vare som venstresiden skapte og styrte for å begrunne sin ideologi og menneskyn. Lærerne våre som gikk i lilla kjoler med store øreringer og rødt kort hår. Eller hjemmestrikket vest, tøfler og ukjemmet hår hvis de var menn.

Så hvem er de egentlige rasistene? De egentlige haterne. De som har ødelagt tusenvis av barn og ungdoms barndom, og skapt et samfunn som er fullt av splid og identitetspolitikk? Jo, det er den nye venstresiden, marxistene, sosialistene, “antirasistene” og Arbeiderparti-politikerne som ser hele samfunnet som et politisk sjakkspill med rot i venstreideologi. Den tilsier at noen må være ofre og noen må være overgripere.

Uten dem hadde Norge faktisk kunnet hatt en sjanse som et harmonisk samfunn med en viss andel mennesker fra fremmede kulturer og etnisiteter. Hvor vi så på hverandre på bakgrunn av vår karakter, oppførsel og verdier. Men det tillater ikke venstresiden. For de ønsker makt og å leve av motsetningene. De ønsker å dydsposere at de er de gode og at det finnes en klassekamp og ulikheter som må kjempes imot.

Slik ødelegger man et helt samfunn.

Med føttene plassert i storbyen og med et hjerte for livets glade sider.

Share