22. juni 2018

Fra kommunisme til globalisme – venstresidens politiske spagat

FNL flag Wikipedia

Av Ivar Systad

I 1968 samlet en del personer seg i det demokratiske partiet seg i USA, og startet en radikal gruppering innen partiet. Vietnamkrigen gjorde at mange av studentene i USA engasjerte seg , og skuespillerinnen Jane Fonda (Også kjent som “Hanoi-Jane“, red. anm.) var en av disse personene i fronten for denne gruppen. Det vietnamesiske FNL flagget ble brukt som symbol i denne kampen. Disse spredde så sin propaganda til universitetene rundt om i hele USA. Blant medlemmene i denne radikale gruppen var Hillary Rodham og Bill Clinton, og det var her de traff hverandre og delte de samme ideene. Dette førte etter hvert til ekteskap, som vi alle vet.

Vi som har levd en stund husker sikkert også hvordan denne radikaliseringen spredte seg til universitets-miljøene i Vest-Europa , som tilslutt endte med fullt opprør over et par uker i Paris i mai 1968.

Hele den voksne befolkningen rundt om i Vest-Europa var sjokkert over hendelsen, selv om noen også støttet denne aksjonen var de i klart mindretall. Jeg husker at NRK sendte et intervju med en amerikaner (jeg husker ikke navnet ) der han advarte hele Skandinavia om å ta på alvor, disse radikalerne som ville ta kontrollen over samfunnet. Siden det var så få valgmuligheter innen TV-kanaler i de skandinaviske landene, der myndighetene hadde monopol måtte de være ekstra forsiktige med hvem som ble sluppet inn og ansatt i TV og radio, var hans råd til politikerne. Fordi dette var tross alt høyt utdannede og intelligente folk som hadde en egen agenda, og var villige til å ta alle midler i bruk. Riktignok ble der ikke noe opprør i Norge, men i 1970, da Rød Front overtok styringen med Det Norske Studentersamfund ble det er klar radikalisering her, som spredte seg til resten av det norske samfunnet.

I USA vokste problemene med disse radikalerne i årenes løp, og vi husker til og med skuespiller Jane Fonda, som senere ble gift med Ted Turner, grunnleggeren av CNN, laget egne treningsvideoer for å være med på å finansiere for saken, som hun selv uttalte den gangen. Dette gikk så langt at de greide bl.a. å ta over alt av undervisningen og utdannelsen av nye journalister i USA. Slik at myndighetene til slutt så seg tvunget til å opprette en egen journalist- utdanning kun for konservative journalister, for å demme opp mot alle de radikaliserte som ble utdannet fra de vanlige universitetene. Inntaket her var begrenset, med et årskull på kun 100 studenter. Men da Ted Turner, som den gangen ble regnet som langt ute på høyre-siden politisk, i 1980 startet CNN, demmet denne TV- kanalen godt opp mot TV-kanalene på venstresiden.

I Norge derimot gikk flere fra bl.a. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF), sammen om å danne Arbeidernes Kommunistiske Parti (AKP m-l), som sto for marxisme og leninisme etter Marx og Lenin, som var deres store forbilder. Partiet ble erklært stiftet 18. februar 1973. Disse personene var for de fleste å regne høyt utdannede personer, som allerede hadde stillinger i alle offentlige lag av samfunnet. Navn på grunnleggerne ble aldri offentliggjort, fordi dette kunne føre til konsekvenser for de som sto frem. Som vanlig for alle radikale grupper, er det å få styringen med media hovedoppgaven deres, og det gikk bedre enn de hadde drømt om på forhånd.

Jeg husker en av dem lenge før partiet ble stiftet, kom med følgende uttalelse: “Jeg får kanskje aldri oppleve at vi tar makten, men jeg har i hvert fall vært med på å satt det i gang”.

Dessverre for de fleste av oss, har de etter min mening i dag styringen med omtrent alt av offentlig byråkrati , skole og undervisning, medier, og fagforeningsvirksomhet. Dette har de klart med sin utspekulerte fremgangsmetode, for eksempel hvordan ta over styringen av en avis; Først få inn sine egne, så ta over kontrollen, deretter ut med alle andre.

Denne forenklede forklaringen husker jeg mange av vi som var tilhørere på møtene den gangen likte å høre. Mange lot seg også lokke med, fordi som de sa: “Når vi en dag har makten, skal alle medlemmene få velge jobber på øverste hylle overalt i det norske samfunnet”. Ikke et dårlig tilbud, og mange lot seg i årenes løp overbevise da de så at de fikk innpass både her og der i det norske samfunnet.

Etter som årene har gått har også mål og mening blitt forandret på av disse venstre-radikalerne. I dagens samfunn er det vel mer riktig, etter min mening, å kalle dem for globalister, da de har utvidet sine nasjonale mål, til å bli internasjonale d.v.s. omfatte hele verden. Vi ser også at dette er noe som i dagens politiske verdensbilde er blitt nesten unisont, i omtrent alle partiene verden over, har de politikere som forfekter dette synet.

Men så kom Brexit og Trump, og pilene som før pekte oppover for disse, er nå flatet ut og begynner så smått å vende nedover. Flere og flere land velger nå en annen type politikere enn det som globalistene representerer, og det vil bli spennende å se hvordan dette utvikler seg.

Som det så riktig heter i ordtaket: Den som lever får se.

Teksten ovenfor er sendt inn fra en leser/bidragsyter. Meninger og innhold tilhører denne og representerer ikke nødvendig de som er ansvarlige for nettsiden. Ønsker du å skrive et innlegg selv, så klikk her

Share