12. januar 2019 • English version

Låser rødgrønne politikere døra si om kvelden?

CC0 Public Domain/Max Pixel

Låser du bilen din når du parkerer? Låser du døra til arbeidsplassen din? Låser du inngangsdøra, terrassedøren og garasjeporten når du kommer hjem? Har du lås på postkassa eller boden din? Låser du sykkelen din når du parkerer utenfor butikken? Har du personlig kode på mobilen, tableten og pc’en din? Har du passord på eposten og skyen din?

Låser du hotellrommet når du er på ferie eller jobbtur? Lukker du kofferten din og holder lommeboka di i en trygg lomme? Låser du inn klærne og verdisakene dine når du er på helsestudio eller offentlig bad? Skjuler du pinkoden din når du taster inn på butikken eller minibanken? Følger du køreglene i butikken og på posten? Setter du hjelm på barna dine når de skal sykle eller stå slalom?

Hvorfor gjør du det? Hvorfor gjør vi alle dette? Jo, fordi vi ønsker trygghet. Vi ønsker å beholde våre verdier og det vi har kjært. Vi ønsker forutsigbarhet. Allikevel har vi åpnet grensene til vårt land på vidt gap for alle fremmede som ønsker å spasere inn. Vi har tillatt at våre hardt opparbeidede skattepenger øses ut på totalt hinsides prosjekter og politikk som følger med en slik åpen grense-politikk. Vi snakker om arvesølvet vårt.

Ingen dør, ingen kode eller sikkerhet.

Hva er ikke grensene våre annet enn døren inn til vårt samfunn? Vårt land. Våre verdier. Våre felles områder der vi alle har krav på å føle oss trygge og kan bygge en fremtid for oss selv og våre barn. Hvorfor låser vi døren til vår bolig der våre barn sover, men ikke vår nasjon? Vi tillater ikke at fremmede kommer inn i våre hus og spiser vår mat eller sover i våre senger. Da ville vi sagt ifra, og det høyt. Vi ville protestert. Vi ville kanskje tilogmed brukt fysisk makt for å beskytte oss selv og våre nærmeste. Våre barn.

Når ble de nasjonale grensene våre fjernet fra vårt kollektive sinn som en personlig og viktig dør inn i våre liv? En nasjon er ikke sterkere enn sine grenser.

Låser Jonas Gahr Støre sin dør om kvelden? Gjør Audun Lysbakken det? Erna Solberg? De ansatte i Antirasistisk Senter? Alle politikerne, journalistene og samfunnsdebattørene? Du vet, de som leker godhetsapostler og snakker om å forvandle vårt land til et “varmt og inkluderende samfunn”, ved å transformere Norge demografisk. Og dermed gjøre nordmenn til en minoritet i vårt eget land. De samme som snakker høyt om rasisme, fremmedfrykt og islamofobi, hvis vi ikke aksepterer dette.

Hvis vi ikke har kontroll på våre grenser, hvorfor skal vi da ha kontroll på våre hjem? Vår hverdag? La døren til huset ditt stå ulåst. Ikke ha kode på mobilen eller pc’en. La bilen stå ulåst, Boden likeså. Og hotelldøren. Ikke lås skapet på helsestudioet. Ikke ta på hjelm på barna dine når de skal stå slalom eller ha på setebelte når du kjører bil.

Det ville vi aldri ha gjort. Så hvorfor bryr vi oss ikke lenger om vårt samfunn og våre grenser? Er vi ikke lenger et norsk folk? Har vi ikke lenger fellesskapsfølelse med naboer, venner og arbeidskolleger? Er vi bare individer uten nasjonalfølelse, felles kultur og felles blod? Er vår historie kastet på skraphaugen, erstattet av det nye identitetsløse flerkulturelle samfunnet?

Nasjonen, folket, familien, individet.

Sakte men sikkert har våre politikere og globalistene erodert våre samfunn slik at nasjonen snart ikke eksisterer. Deretter vil de gå løs på folket og familien. Så individet. Tilbake vil vi stå tomme og sjelløse som slaver i en global verdensorden styrt fra Brussel. Ikke lenger mennesker, men nummer som skal klassifiseres, identifiseres og kategoriseres. Boende på et landområde uten makt eller eierskap.

Å verne om folket. Om nasjonen. Om vår kultur. Det er det viktigste et folk og en nasjon kan gjøre. Uten dette er vi ingenting. Vi er ikke Norge lenger. Vi er en tilfeldig plassert jordlapp langt opp i nord, befolket av individer uten røtter. Uten sjel.

La Norge forbli norsk.


CC0 Public Domain/Max Pixel
Share