30. november 2018

Islamister, terror, bomber og migrasjonsavtaler – hvor går vårt land?

Sorbyphoto / Pixabay

 

Undertegnede vet nesten ikke hvor han skal starte med dette innlegget.

Jeg har et halv dusin faner oppe i nettleseren, det kunne vært 50. Eller 100. Som alle omtaler og beskriver islam i Norge, islamistisk terror, rettssaker mot muslimske terrorister, PSTs trusselvurderinger og pågripelser av IS-farere, politiets etterforskninger, etableringer av kriminelle gjenger fra muslimske land i hovedstaden, masseinnvandringen, utenforskapet og ikke minst regjeringens underskrivelse av FNs migrasjonsavtale, som gjør det forbudt å kritisere alt ovenfor. 

Vi snakker altså om hundrevis av artikler skrevet om temaene bare dette året alene. Og det utrolige er at redaktørene, journalistene og mediehusene heier på utviklingen. De støtter den. Ønsker den velkommen.

Vi som står på den normale siden politisk vet snart ikke hva annet man kan gjøre for å opplyse folket eller ringe alarmen. For våre folkevalgte trekker ikke i bremsen. Nei, de fyller på med mere køl i ovnen og snart kommer den krappe svingen ved fjellskrenten. Og vi vet hva som skjer hvis vi kjører mot den med full damp. 

Her er noen få av overskriftene fra gammelmedia de siste ukene som gjør at jeg ikke klarer å se at Norge går en fredfull tid i møte:

Hvor mange artikler kan man skrive og dele på sosiale medier? Hvor mange advarsler og eksempler er nok til at det norske folket sier “nok er nok”?

Vi er tydeligvis langt unna ennå. Det må noe helt forferdelig til før vi våkner. Og det er ikke nok med et nytt terrorangrep. Det skaper bare flere rosetog, og snakk om toleranse og inkludering. Og nye minnesmerker. Og nye barrikader og blomsterkasser av metall. Og flere politifolk med maskinpistol. 

For det norske folk har det ennå for komfortabelt. De fleste av oss lever ennå såpass trygt og isolert at vi ikke blir påvirket av volden, kriminaliteten og uteforskapet som nå har etablert seg i enkelte områder i landet vårt. Oljepengene, velferdssamfunnet og skatteinntekten glatter ennå over skjevhetene.

Ser vi til nabolandet vårt, Sverige, er utviklingen minst 20 år frem i tid. Kanskje mer. Og der har man daglige skyteepisoder på gatene, bombeangrep mot politistasjoner, islamske terrorangrep, massivt utenforskap i hele bydeler og ikke-gå soner for etniske svensker der ambulanser og brannbiler ikke tør å kjøre inn. Men selv der fortsetter majoriteten av befolkningen å gi sine stemmer til de rødgrønne partiene og holder Frankenstein-monsteret som de kaller Alliansen i live. 

Så, beklageligvis vil vi heller ikke se noen stopp i dagens utvikling i Norge på mange, mange år. Arbeiderpartiet vil sannsynligvis få en statsminister enten ved neste valg, eller det neste etter der igjen, og alt vil bli ved det samme. Økende offentlig budsjetter, flere skatter og avgifter, fortsatt åpne grenser og en totalt mislykket innvandring- og integreringspolitikk.

Til det en dag eksploderer skikkelig. Og da mener jeg borgerkrigslignende tilstander. Da er undertegnede sannsynligvis enten svært gammel eller på kirkegården. Men mine barn og deres barn igjen vil sitte midt oppi det hele. Og det kan jeg rett og slett ikke akseptere uten en kamp. For jeg skal kunne måtte se dem i øynene på mine siste dager og si at jeg iallefall gjorde det jeg kunne. 

Jeg håper at du også kan si det.

Med føttene plassert i storbyen og med et hjerte for livets glade sider.

Share