14. mai 2016

Bekreftet nok engang: Norske medier er mørkerøde

Overvekten av en spesiell ideologi hos journalistene er et problem for vårt demokrati, skriver vår kommentator. Avisleserne er heller ikke imponerte over mediene og undersøkelsen viser at kun 12 prosent av de spurte mener at “Mediene gir nøytral informasjon om saker og hendelser”, når det dreier seg om et tema som skole.

Journalister og redaktører glir i større grad vekk fra sine lesere og befolkningen, viser en ny undersøkelse presentert av professor Frank Aarebrot under Nordiske mediedager i Bergen på torsdag.

Medier som NRK, Dagbladet, Dagsavisen m.m. har alle det til felles at majoriteten av deres ansatte i redaksjonene står langt til venstre i det politiske landskapet. Sammen med forlagssjefer, forfattere, professorer i journalistikk og fagforbundsledere, så kan alle skrive under på følgende; å være (revolusjonær) kommunist har ikke vært til hinder for deres karrierer.

Tilsammen utgjør de en svært sterk samfunnselite som setter både dagsorden og debattklima i det norske samfunnet. Nærmest folket sitter altså journalistene og redaktørene. Disse har daglig kontakt med folket og styrer i stor grad hvilke temaer befolkningen snakker om og hva slags språk som brukes.

Les også: Frieord avslører: Vi har et kritthvitt medie-Norge

Journalistenes storting

Det har i mange år vært en dårlig skjult hemmelighet at norske journalister og redaktører i svært stor grad er påvirket av kommunistisk og sosialistisk tankegods. Partiene Rødt og Sosialistisk Venstreparti ville ifølge undersøkelsen ha hele 36 mandater i journalistenes storting. Legger man til Miljøpartiet er man oppe i hele 54 mandater. Tar man med Arbeiderpartiet har man 119. Tilbake på høyresiden står Høyre alene med 23, mens FrP får 0. Ja, null.

Her er grafikk som viser hvordan journalistenes storting ville sett ut i 2016:

D

KLAR OVERVEKT: Partier som offisielt kaller seg kommunistiske eller tilhører en gren av den sosialistiske ideologien har en urovekkende stor andel av journalistene sine stemmer. Legger man til Arbeiderpartiet, som hadde en ikke ubetydelig kobling til kommunistisk ideologi i den perioden partiet ble etablert ordentlig i norsk politikk, så er “seieren” total og makten tatt.

Det betyr med andre ord at journalistenes storting er mørkerødt, noe som bør skremme enhver som har åpnet en historiebok og lest om det 20. århundre. Ideologien som mange journalister legger sin stemme til har tatt livet av over 100 millioner uskyldige mennesker og troner alene på toppen, langt foran sin argeste rival, nasjonalsosialismen (nazismen) i utstrakt brutalitet.

Begge ideologiene er like forskrudde, men der den ene avgikk ved døden i 1945, så er den andre fremdeles stuevarm i et moderne og opplyst samfunn som Norge.

Redaktørene sitt storting viser at de også i større grad tilhører den mørkerøde venstresiden:

D

IKKE LANGT ETTER: Redaktørene er noen steg nærmere midten, men også her ville et valg ha gitt de mørkerøde makten.

Les også: NRK skal kvotere inn innvandrere

Er det arbeidernes dag eller er det kommunistenes dag?

Det er ikke mer enn to uker siden man åpenlyst kunne se røde faner, mange med kommunistiske symboler og partiemblemer, fylle gater og torg landet over. Under disse fanene kunne man se smilende stortingspolitikere, samfunnstopper og journalister, blande seg under sosialistiske paroler, uten at det vekket nevneverdig – eller noen – spørsmål i vårt samfunn.

Kunne noen tenke seg reaksjonen om det hadde vært nazistiske slagord og faner på Youngtorget foran Gerd Kristiansen?

Hvorfor aksepterer og støtter norske journalister og redaktører en massemorderideologi, mens man så klart (og naturlig) fordømmer en annen?

AKSEPTERT: På bildet kan vi se blant annet Arbeiderparti-politikerne Rune Gerhardsen og Bjørn Tore Godal. Rundt dem går en rekke personer iført t-skjorter med sigd og hammer og andre kommunistiske symboler. NKP (Norges Kommunistiske Parti) sine faner vaier ikke langt utenfor bildet. Ingen norske journalister eller medier setter fokus på dette. Hadde de gjort det om det var hakekors og Nasjonal Samling sine faner? (Foto: Frieord.no).

AKSEPTERT: På bildet kan vi se blant annet Arbeiderparti-politikerne Rune Gerhardsen og Bjørn Tore Godal. Rundt dem går en rekke personer iført t-skjorter med sigd og hammer og andre kommunistiske symboler. NKP (Norges Kommunistiske Parti) sine faner vaier ikke langt utenfor bildet. Ingen norske journalister eller medier setter fokus på dette. Hadde de gjort det om det var hakekors og Nasjonal Samling sine faner? (Foto: Frieord.no).

Les også: Norske journalister avslørt: Ekstrem skjev dekning av flyktningkrisen

Å være kommunist er en karrierestige

Ser man på undersøkelsen fra Nordiske mediedager så forstår man bedre hvorfor og hvordan slikt aksepteres. Å være radikal revolusjonist/marxist/sosialist som følger massemordere som Lenin og Mao, la ikke noen hindringer for Hilde Haugsgjerd å bli sjefsredaktør i Aftenposten. Å være leder av marxist-leninistene i AKP (m-l) og deretter leder av Rød Valgallianse, stoppet ikke Sigurd Allern i å få professorstilling i journalistikk ved Universitetet i Oslo.

Ei heller å bli leder for Norges største organisasjon for arbeidstakere (LO) etter at hun åpenlyst marsjerte på Karl Johan og hyllet massemordere som Stalin, som Gerd-Liv Valla gjorde.

Tilogmed det å ønske å ta livet av uskyldige mennesker og bli arrestert med sprengstoff på seg hindret ikke Lars Gule i å bli høyskolelektor hos HiOA og leder for Human-Etisk Forbund. Han blir endog titulert “ekspert” av statkanalen NRK! Gule var forøvrig en av de smilende samfunnstoppene som dukket opp på 1. mai i år, med kommunistflaggene vaiende i bakgrunnen.

Eksemplene er mange og karrierene enda flottere.

Les også: Ekspert på “hatprat” gikk amok i sosiale medier

Og for de som måtte tro at norske kommunister ønsket å innføre en snill og kosete form av kommunisme så kan de lese Hans Petter Sjøli sin bok “Mao, min Mao”, hvor det kommer frem at de ovenstående AKP (m-l) medlemmene bedrev våpentrening, samt bedrev aktiv overvåking av sine politiske motstandere, noe som er forbudt i Norge.

D

MINNES DE DØDE: En eldre kvinne minnes ofrene for kommunismen i Ungarn. Over 700.000 ungarere ble transportert til fangeleire under Sovjet-kommunismen. Bare rundt halvparten kom noensinne hjem. Sammenlagt har over 100 millioner mennesker mistet livet som følge av den kommunistiske ideologien fram til idag. (Foto: Tamás Kovács – MTI)

Politisk tilhørighet og objektivitet

Det er litt vanskelig å skulle formidle hvor skjevt og feil det hele er. Å ta journalister, redaktører og avisredaksjoner på alvor når de sier at de er objektive og ikke lar seg farge av sin politiske tro vil være svært naivt. Alle som brenner for noe personlig vet at dette kan være med på å styre en i sitt arbeide.

Vi er selvfølgelig langt fra tilstander i tredje verden land hvor myndighetene styrer media og stilner samfunnskritikere med skrekk og terror, men hvis vi tar vekk volden fra statspolitiet, så har vi dessverre mye til felles med mange av disse landene. Å miste jobb, skoleplass eller venner er ikke uvanlig i Norge hvis man går mot konsensus. Vandalisme og fysiske angrep har forekommet. Latterliggjøring og uthenging i media likeså.

Les også: Intervjuet norske medier nekter å diskutere

Dagbladet vs Aftenposten vs NRK

Våre medier koser seg på SKUP-gallaer og deler ut priser til hverandre for godt arbeide. Ansatte fra en avis hopper like godt over til en annen, uten at det merkes verken i form eller innhold i arbeidet. Jobber du i Dagbladet? Da er ikke en jobb i Aftenposten langt unna, verken i antall meter mellom byggene eller ideologi. Det politiske landskapet i mediene er så likt at vi trygt kan påstå at Norge har en envinklet partipresse.

Noen nyanser forekommer selvfølgelig, men det har mer til felles med en krangel i et borettslag om fargen på dørene enn en faktisk ideologisk forskjell.

Så hva er løsningen? Kvotering av ikke-sosialister i avisredaksjoner? Fjerning av pressestøtten? Tvungen etablering av ikke-sosialistiske aviser og medier med pressestøtte for å gi motvekt til dagens presse? Både ja og nei. Ting må oppstå naturlig og alt vi vet er at hele pressesystemet i Norge er bygget på leire og kunstig holdt i live gjennom mange år. (Jeg skal ikke berøre antall PFU-anmeldelser som er betydelige).

Det er lov å håpe på en mer balansert nyhetshverdag for nordmenn i fremtiden uten at man må ty til hjemmesnekra blogger og nettsider drevet av frivillige som går på luft og kjærlighet.

Men enn så lenge får journalister som Marie Simonsen, Simen Sætre og Sidsel Wold, sammen med ekspertkommentatorer som Lars Gule få ha sine offentlig betalte penner og mikrofoner hvor de kan fortsette med hets, løgn og manipulering i objektivitetens navn.

Dagbladets meninger

I det vi la ut denne saken, så kjørte Dagbladet en helgekommentar fra sosiolog Kjetil Rolness om det samme temaet. Den er verdt noen ekstra minutter.

Relatert:

Middelaldrende mann med temperament. Rettferdig, ærlig og glad i landet sitt.

Share